Fra historieboka: Ski-orientering – vekst og fall

Ski-o er en gren som har hatt en varierende oppslutning i NOF. På syttitallet var skepsisen stor, og aktiviteten minimal. O-idretten hadde problemer med jeger- og grunneierinteresser på sommerstid, og var redd for at skulle ble enda større på vinteren da hjorteviltet var mer sårbart. De som var skeptisk til orientering i OL, så at det var bedre plass, og lavere inngangskrav for å komme med på vinterprogrammet. Ski-orientering hadde reelle muligheter for å komme med, og kunne virke som en brekkstang for sommeridretten også. Dermed var det taktisk riktig å være skeptisk til ski-orientering. I tillegg var det mange som var skeptiske til å kanalisere midler til en ny gren, når det allerede var en trang økonomi.

Skepsisen innen organisasjonen var så stor at det ble dannet en egen ski-o-komité utenfor NOF – selv om alle medlemmene også var aktive o-løpere. Etter systematisk jobbing fikk de fram en fyldig terminliste. Etter hvert ble aktiviteten så stor at NOF følte at de var nødt til å ta ansvar. Ved tinget i 1985 tok NOF opp ski-orientering, og det ble dannet et eget utvalg under teknisk komité. Allerede første året var det 15 løp på terminlista og ble registrert 2247 starter, til tross for en dårlig snøvinter.

Norges inntreden i ski-o-sporet ga en viktig vitamininnsprøyting for ski-orientering internasjonalt. Nå drev alle de sterkeste o-nasjonene også vinterversjonen av idretten.

Etter at ski-orientering hadde blitt diskutert fram og tilbake i på en rekke ting, med sterke følelser på begge sider var det ingen diskusjon da forslaget om NM i ski-orientering lansert på tinget i 1987. Året etter var kretsledermøtet like positive til at man skulle forsøke å få med ski-orientering under Lillehammer OL i 1994.

Det første ski-o-NM ble avviklet på Gjøvik i 1988. Totalt var det  44 ski-o-løp vinteren 1987-1988. Det kom også 20 nye ski-o-kart. 1988 var det en nedgang i deltagelsen i grenen. I 1989 var ski-o allikevel så stort at D17-20 klassen ble delt i 17-18 og 19-20 i NM. Femten år senere ble de slått sammen igjen. Det samme ble da guttenes juniorklasser.

I 1989 var ski-orientering var så godt integrert og solid forankret i NOFs virksomhet at ski-o-utvalget foreslo seg selv nedlagt. Også det VDG arbeidet som mange hadde fryktet fungerte godt. Beretningen for 1989-1990 forteller at ski-o var spredt over hele landet. Aktiviteten var godt integrert i sentral virksomhet, men antall løp og deltagere gikk nedover. Mye av nedgangen i deltagelse skyldes dårlige vintre. Bare 19 av 38 ski-o-løp gikk som planlagt. To ble flyttet til fjells, og 17 avlyst. Dette var den andre dårlige sesong på rad.

På tinget 1991 ble det ingen diskusjon om ski-o under handlingsplanen. Men under budsjettbehandlingen foreslo Sør-Trøndelag at 5 % av midlene til satsing på ski-o-eliten overføres til breddeidrett generelt. Dette forslaget falt. Deretter var det et forslag fra Buskerud O-krets om at 5 % av ski-orienteringens midler skulle gå til fot-o. Dvs. at fordelingen skulle være 25:75 og ikke 30:70.  Forslaget fikk 26 stemmer, men falt da det var 28 stemmer mot. Det ser ut som vi er ved et veiskille – at vintervariantens tid som satsingsområde er i ferd med å renne ut, konkludere Orientering. Situasjonen ble ikke bedre av at det kom et endelig nei til å inkludere ski-o i de olympiske leker på Lillehammer.

Interessen fra den sentrale organisasjonen dalte. I beretningen  for tingperioden 1991 – 1993 forteller BOK at det det ikke var noen aktivitet mot ski-o, da ingen var interessert. Det kunne også tolkes som manglende interesse at ingen fra NOFs styre møtte opp på ski-o WC på Lillehammer (som også var prøve VM). Det var ikke bare rekrutteringen som led. Det var også vanskelig å finne NM arrangører. Dette hindret ikke at man året etter innførte kortdistanse i NM ski-o.

Protokollen fra tinget 1997 viste at ski-o på vei ut. NOF avviklet engasjementet på breddesiden. Aust-Agder OK fremmet et forslag om full avvikling. Det fikk bare ni stemmer. Hedmark OK fremmet et alternativt forslag: NOF skal i tingperioden foreta en gjennomgang av organisering av ski-o-idretten med tanke på å styrke konkurransetilbudet, bredde, økonomi og representasjon i styrende organer. Det falt også. Innlandsfylkene sto mot kysten, eller kanskje rettere de med snø sto mot de uten. Det var også en god del representanter uten sterke synspunkter.  Enden på det hele ble en form for kompromiss som ingen var riktig fornøydd med. Tinget trappet ned satsing på ski-o, men stilte samtidig ski-o-løperne fritt til å skaffe sine egne sponsorer.

Landslagsjef Tommy Jauhojärvi gikk av våren 1998. Vidar Benjaminsen overtok som landslagssjef. Ragnar Weum overtok ansvaret som toppidrettssjef for både sommer og vinter. Vidar Benjaminsen organiserte et nettverk av frivillige dugnadsarbeidere. Han drømte om 100 ski-o arrangement i forbindelse med 100 års jubileet for ski-orientering i 1998. Det ble med drømmen.

I 1998 ble det opprettet et ski-o-utvalg. Det skulle fungere som støtte for arrangører og landslag. ”Venner av Norsk Ski-Orientering” ble dannet De stilte også med snøscooter og scooterkjører samt hjelp til løypelegging (Thomas M. Edvardsen) for å hjelpe ski-o-arrangører.

Samtidig møter norske ski-o-entusiaster motgang. På IOF kongressen argumenterte Norge for at man skal konsentrere seg om sommervarianten i OL-spørsmålet.

«Venner av Norsk Skiorientering» arrangerte O-Treff på Skei Fjellandsby i 1999. Det ble vellykket selv uten snø. Kombinasjonen av seminarer ferie, ski-turer og ski-løp viste seg som en god en. I 2004 hadde O-treff rekordoppslutning med 500 deltagere.

Hva gikk galt for ski-orientering? Fra å være en integrert aktivitet ble den på få år til en marginal aktivitet. Antagelig er svaret en kombinasjon av flere faktorer. Dårlig snøvintere gjorde det vanskelig å drive rekruttering. Samtidig kom skiskøytingen for fullt, dette fjernet eliten fra den store bredden. Teknikken ble for krevende for skigående o-løpere. Et stadig tettere spornett gjorde på den andre siden ski-orientering vanskeligere for o-løpende langrennsfolk.

Timing var også uheldig. Ski-orientering vokste fram i Norge på omtrent samme tid som antallet o-løpere ble mindre og økonomien dårligere. I en hardere kamp om små midlere ble skiorientering taperen. Ski-o-entusiastene var heller ikke flinke nok til å få sine folk i de riktige posisjonene. Hverken i administrasjonen eller blant de tillitsvalgte var det folk med sterke følelser for ski-orientering utover 90-tallet.

2 tanker om “Fra historieboka: Ski-orientering – vekst og fall

  1. Hei Jon Arvid,

    Det stemmer at det har vært en del ski-o-aktivitet på 50-, 60- og 70-tallet. Dette har imidlertid vært aktivitet på siden av NOF og har aldri gått inn i de offisielle statistikker, selv om det oftest har vært o-løpere som har stått for arrangementene. Sånn sett har det vært veldig likt sykkel-orienteringen på 90- og tidlig 2000-tall.

    Siden dette er i kommentarfeltet tillater jeg meg også et mer personlig minne. Mens jeg var som mest engasjert i ski-o-komiteen som jobbet aktivt for at NOF skulle ta opp denne grenen også, var jeg student på UiO. NOFs daværende styremedlem Finn (Tur-Finn) Tønnesen hadde kontor i samme korridor som meg, og det hendte rett som det var vi kom i snakk om orientering og hva som skjedde i styret når vi tilfeldigvis møttes. Jeg husker spesielt em morgen hvor han kommenterte ski-o-aktiviteten: «Dette er som jeg da jeg var liten å hadde lastet for mye i trillebøren og skulle ned låvetrappa. Det var umulig å stoppe, men man måtte prøve å holde det på en noenlunde riktig kurs».

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.